Rettsavgjørelser - Bjorliulykka

Kort om saken
Tingrettens behandling av saken er omtalt i Skiheisen nr. 62. Fra tingrettens behandling har vi hentet følgende hendelsesforløp:
Ulykken skjedde påskeaften 2004.  Den øvre delen av anlegget var stengt grunnet dårlig vær. I forbindelse med at været bedret seg, ble det besluttet å åpne heisen. Etter å ha preparert heistraseen og øvrige skiområder, kjører tråkkemaskinene sakte nedover en nedfart som var åpen for publikum. I det sjåføren nærmet seg en hengkant, besluttet han å krysse nedfarten for å komme over på den andre siden. Ved hengkanten var det relativt flatt og oversiktlig. I det han var 8 – 10 meter fra hengkanten, og helt  i høyre utkant av nedfarten og i et upreparert område, så den tiltalte  sjåføren  at han måtte rygge for å svinge maskinen mot venstre, da det var kommet mye kram og løs snø i maskinenes belter. På det tidspunkt  da maskinen var i ferd med å stoppe, befant  den 4 årige piken seg 3-5 meter bak maskinen. Hun og hennes far hadde fulgt med maskinen nedover og Rebekka hadde dels kjørt i preppesporet, dels utenfor i en avstand av 30-40 meter. Faren – som lå 5-10 meter bak datteren - innså den farlige situasjonen og kom raskt bort til datteren. Han sto mellom datteren og maskinen og ropte og veivet med armene for å varsle sjåføren, men ble ikke sett. Samtidig prøvet han å skyve datteren vekk, men dette var for sent i det maskinen rygget over både far og datter. Datteren omkom i forbindelse med hendelsen, mens faren fikk omfattende bruddskader.
Sjåføren har forklart at han stoppet maskinen, løftet opp fresen, kikket i sidespeil og bakspeil og kikket gjennom bakvindu før han rygget. Sjåføren så ingen personer i nærheten av maskinen og mente det derfor var forsvarlig å rygge.

Tingrettens dom
Saken ble behandlet i Nord-Gudbrandsdal tingrett som avsa dom 10.11.04.
Etter en samlet vurdering kom tingretten til at tiltalte ikke opptrådte tilstrekkelig aktsomt i den foreliggende situasjon ved å rygge maskinen uten å forvisse seg om blindsoner og forvisse seg om at ryggingen kunne skje uten skade og fare for andre og at han derfor har utvist straffbar uaktsomhet.
Flertallet anser at tiltalte ved sin handling  har handlet grovt uaktsomt. Straffen settes til fengsel i 10 måneder hvorav 5 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 år.
Videre dømmes tiltalte til tap av retten til å føre motorvogn og førerkortfri motorvogn i en periode på 3 år. Tiltalte dømmes til å betale oppreisningserstatning på til sammen 130.000 til foreldrene.
Saken ble anket inn for Lagmannsretten med påstand om at kjøreren ikke hadde opptrådt grovt uaktsomt og at  straffen nedsettes samtidig som kravet om oppreisningserstatning ikke tas til følge.

Lagmannrettes dom
Det sentrale spørsmålet for lagmannsretten er  om førerens uaktsomme opptreden er å karakterisere som grov. Utgangspunktert for kjøringen var at føreren skulle kjøre lenger ned i bakken for å bistå en person som var skadet. I forbindelse med denne kjøringen oppsto det et behov for å rygge for å unngå  at maskinen ble stående på kanten av henget samtidig som det ikke var forsvarlig å kjøre ned henget. I følge alpinanleggets instruks fantes det ikke noe forbud mot rygging av maskiner i åpningstiden for publikum, men reglene understreker  den særlige faren ved rygging og den skjerpende aktsomhetsplikt som av den grunn påhviler føreren.
Det helt sentrale spørsmålet for lagmannsretten blir hvilke handlingsalternativer hadde føreren og hvilke rettslig konsekvens i forhold til aktsomhetsvurderingen det må ha at han ikke fulgte noen av de alternativene han hadde. Alternativ nr. 1 ville være å gå ut av maskinen og forsikre seg om at det ikke var noe bak maskinen. Etter rettes vurdering vurdering  ville ikke dette ført til noen vesentlig større sikkerhet ved den senere ryggingen ved at det kunne komme folk nær maskinen når føreren var tilbake inne i maskinen.

Alternativ 2 ville være å tilkalle en eller flere skiløpere som vakt. Dette ville kunne gi økt sikkerhet, men heller ikke en slik løsning ville være helt sikker. Det ville ikke være direkte kontakt mellom føreren og vaktene. Varsling ville kunne være vanskelig dersom det hadde kommet skiløpere raskt.
Alternativ 3, og det som etter lagmannsretten syn ville være det sikreste alternativet, ville være å tilkalle en hjelpemann med radioforbindelse til føreren. Det hadde føreren en mulighet til, men gjorde det ikke. Hadde han gjort dette, ville han antagelig ha gjort det som var mulig for å forhindre farefulle situasjoner og i så fall hadde det neppe vært grunnlag for å fastslå noe uaktsomhetsans overhodet. Etter en samlet vurdering, hvor det særlig er lagt vekt på den spesielle fare en rygging med prepareringsmaskinen innebar, den situasjon føreren var i, det han rent faktisk gjorde for søke å hindre at det kunne oppstå farefulle situasjoner og de handlingsalternativer han hadde, er lagmannsretten kommet til – dog under tvil - at det ikke er grunnlag for å reise sterke bebreidelser  mot føreren for mangel på aktsomhet ved at han ikke tilkalte hjelp ved den kortvarige  ryggingen.
At ryggingen fikk et så tragisk utfall, kan alene ikke innebære at det kan konstateres grov uaktsomhet. Føreren ble etter dette straffet etter simpel uaktsomhet.
Ut fra almenpreventive hensyn blir imidlertid føreren likevel å idømme en lengre fengselsstraff. I skjerpende retning ble det lagt særlig vekt på de tragiske utfallet av kjøringen med tap av et lite barn
Dommen ble fengsel i 5 måneder hvorav 120 dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 år.  Føreren ble frikjent for oppreisningskravet. Retten opprettholdt tingrettens dom mot forbud om å føre førererkortfri motorvogn i 3 år. Føreren idømmes
ikke saksomkostninger. Dommen var enstemmig.

Mine kommentarer
Høsten 1995 utarbeidet ALF  anbefalte retnimngslinjer for bruk av prepareringsmaskin
og snøscooter i alpinanlegg.
Retningslinjene ble sendt medlemme. Retningslinjene baserte seg på erfaringene fra en dom som gjaldt en ryggeulykke med tråkkemaskin i Trysilfjellet.

Et viktig poeng i retningslinjene er at ved eventuell rygging i nedfarter som er åpne for publikum, skal hjelpemann være tilstede med radioforbindelse til kjører. Hadde retningslinjene vært praktisert i  denne saken, ville, som rettene uttykker det ” han (føreren) antagelig ha gjort det som var mulig for å forhindre farefulle situasjoner og i så fall hadde det neppe vært grunnlag for å fastslå noe uaktsomhetsans overhodet.”

Andreas Rødven

Vassfjellet frifunnet i akeulykke

Hendelsesforløpet
Vassfjellet har anlagt et aketilbud i alpinanlegget basert på Taubanetilsynets godkjennelse av oppfarten og ALFs retningslinjer for nedfarten. Skadelidte akte ut av akenedfarten og traff et rotvelt.

Fra rettens bemerkninger
Retten slår fast at det var hardt i nedfarten, men ikke is. Nedfarten er  5 meter bred med  en sikkerhetssone på 2 meter på hver side. Bredden på nedfarten fra trærne på den ene siden til trærne på den andre er ca. 14 meter. Det var ca. 1.5 meter fra rotveltet til sikkerhetssonen. Det aktuelle rotveltet lå ikke nærmere traseen enn de øvrige trær som omkranset nedfarten.
Retten legger til grunn at skadelidte holdt en høy fart og faktisk  passerte de andre hun akte sammen med. Retten henviser til at det ved skitrekket som bringer akerne opp til starten er et skilt som beskriver reglene for aking. Her står det bl.a. at aking er forbundet med fare, at man alltid skal ha kontroll på kjelken, og at faren for skade øker med farten. I tillegg er det vist til disse reglene i dispositumerklæringen man undertegner som leier av kjelken. Her står det også at man skal avpasse farten etter forholdene. Retten legger til grunn at det alltid er en fare ved aking dersom man ikke avpasser farten etter forholdene, hvilket retten mener skadelidte neppe kan ha gjort. Egenrisikoen var klargjort på forhånd. Alpinanlegget hadde etablert den nødvendige sikkerhet rundt nedfarten med hensyn til preparering og sikkerhetssoner. Retten kom til at Vassfjellet ikke har opptrådt uaktsomt og således ikke er strafferettslig ansvarlig for den skade som skadelidte ble påført ved ulykken.

Retten henviser til at politiet ikke hadde avhørt et av saken mest sentrale vitner, ikke foretatt målinger, ikke sikret kjelken eller tatt gode bilder av ulykkesstedet. I grunnlaget for forelegget stemmer ikke plasseringen av rotstubben med de faktiske forhold. Retten kan ikke se at rotstubben utgjorde noen atypisk fare for akerne. Aktor ga uttrykk for det faktum at som ble beskrevet i retten var et annet enn det som fremgikk av etterforskningsdokumentene og at det ikke var grunnlag for domfellelse. Retten avsa etter dette en frifinnelsesom.

Mine kommentarer
Retten fant i de konkrete vurderinger at rotveltet ikke utgjorde noen atypisk fare for akerne og at Vassfjellet ikke hadde opptrådt uaktsomt i sin tilrettelegging av aksetilbudet. Samtidig fremgår at skadelidte ikke hadde tilpasset farten etter forholdene i tilstrekkelig grad. Retten legger altså til grunn begge parters aktsomhetsansvar og finner at det i dette tilfellet er skadelidte som ikke har opptrådt tilstrekkelig aktsomt. Noe underlig er det å bemerke at aktor faktisk også nedla påstand om frifinnelse grunnet betydelige mangler ved politiets etterforskningsarbeid

Andreas Rødven

Akeulykke på Budor – anlegget frifunnet

Saken ble anket til Eidsivating Lagmannsrett hvor Budor Sport og fritid/ Gjensidige Nor ble frifunnet for erstatningsansvar. (Se Skiheisen nr. 63.) Etter lagmannsrettens oppfatning, er ankeanlegget på Budor ikke omfattet av tivolilovens saklige virkeområde, da akeanlegget på Budor ikke med rimelighet kan anses å falle inn under begrepene tivoli eller fornøyelsespark. En nærmere begrunnelse fremkommer i dommen. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for erstatning etter ulovfestet objektivt ansvar. Å benytte akebakken frembyr ingen ekstraordinær risiko som er stadig og typisk. Det vil i alminnelighet være forbundet med en viss risiko å benytte en akebakke, særlig i et tilfelle som i nærværende sak hvor alle de elleve akerne akte samtidig for å komme fortest mulig ned. Det påhviler i utgangspunktet utøveren å innrette sin kjøring slik at han så vidt mulig unngår å pådra seg selv eller andre skader. Den risiko som foreligger ved å benytte ankeanlegget, ligger imidlertid etter lagmannsrettens  oppfatning innenfor den risiko utøveren kunne eller burde vært forberedt på og som han selv er den nærmeste til å bære. Etter lagmannsrettens oppfatning forelå det ingen forhold i saken som medfører uaktsomhetsansvar for anleggseieren.

Saken ble anket til Høyesterett. Kjæremålsutvalget nektet saken fremmet for Høyesterett. Lagmannsrettes dom blir dermed stående.

Mine kommentarer
Så vidt jeg kan forstå, betyr Kjæremålsutvalgets avgjørelse at aking i alpinanlegg ikke omfattes av hverken  Tivoliloven eller et ulovfestet objektiv ansvar. Det er en viktig dom. Konsekvensen av at aketilbudet i alpinanlegg ble omfattet av Tivoliloven kunne bety økonomiske konsekvenser som ville gjøre slutt på tilbudet. En annen konsekvens kunne blitt at også andre tilrettelagte aktiviteter/ opplevelsestilbud i et alpinanlegg ville blitt forsøkt underlagt samme lov  forbindelse med erstatningssaker. Også det ville kunne fått uanede konsekvenser.

Andreas Rødven

Objektivt ansvar ved akelykke

De faktiske forhold.
Budor har et akeanlegg hvor oppfarten er godkjent av Taubanetilsynet og nedfarten følger ALFs retningslinjer. Skadelidte var i akeanlegget i forbindelse med et utdrikningslag. De satte utfor i samlet følge. Skadelidte fikk snesprut i øynene, mistet kontrollen,. falt av kjelken og ble påkjørt bakfra.

Saksøkers anførsler
Saksøker hevdet at Budor er en "fornøyelsespark" og akeanlegget en "fornøyelsesinnretning." Eier av anlegget er derfor ansvarlig for skader som forvoldes ved drift av innretningen på objektivt grunnlag etter tivoliloven.

Saksøktes anførsler
Saksøkte bestrider at Tivoliloven får anvendelse i denne saken. Anlegget på Budor er et skianlegg og ikke en fornøyelsespark. Det er ikke naturlig å kalle nedfarten der skaden skjedde for en "fornøyelsesinnretning". Lovgiver har positivt holdt taubaner og skitrekk utenfor tivoliloven. Akebakken er ikke annerledes enn andre akebakker. Den kan ikke sammenlignes med en rutsjebane. Akeanlegget representerer ikke noen ekstraordinær risiko sett fra skadelidtes ståsted. Og det er derfor ikke behov for objektivt erstatningsansvar på dette området.

Rettens vurderinger
Med utgangspunkt i en fortolkning av Tivoliloven og de intensjoner som lå bak utarbeidelsen av denne, finner retten at det objektive ansvar i tivolilovens § 7 kommer til anvendelse i denne saken.

Mine kommentarer
Jeg er ingen jurist og har derfor ingen muligheter for å vurdere dommerens fortolkning av tivoliloven. Dommen er imidlertid meget overraskende. Det finnes i dag et objektivt ansvar i oppfarten, som er antatt å utgjøre den største faren. At en tilrettelegging av en nedfart for kjelkeaking og bruk av kjelker som har både styrefunksjon og brems skal utgjøre en så står far at de skal ligge objektivt erstatningsansvar til grunn, er uforståelig. I såfall burde jo Tivolitilsynet ha vært oppmerksom på farene og reagert overfor akeanleggene.
De juridiske konsekvensene av dommen vil være at kravene til aktsomhet for de som aker ikke vil bli vurdert i forbindelse med erstatninger. Ved en kollisjon mellom personer hvor det oppstår skade, vil det være anlegget som er erstatningspliktig uten noe nærmere vurdering av hendelsesforløpet. Det skal meget grov uaktsomhet til for en reduksjon i erstatningssummen .eller eventuell regress.
En konsekvens av at dommen blir stående, vil være at akevirksomheten vil bli underlagt et pliktig tilsyn av Tivolitilsynet. Det er akeanleggene som har ansvaret for at et slikt tilsyn blir gjennomført.

Jeg regner med at dommen vil bli anket,

Andreas Rødven